De aller fleste gjenstandene vi jobber med har malere eller konservatorer behandlet tidligere. Malere har malt over – konservatorene har kommet etter og fjernet overmalinger, eller tilføyd nye. Retningslinjer, etikk og metoder følger tidsstrømmene i konserveringsfaget som i andre fag. Problemet med de tidlige konservatorene var at de ofte ikke dokumenterte hva de gjorde, annet enn i beste fall med korte notater og bilder. Når det i et notat står at en gjenstand er «luta rent» er dette likevel en nyttigere informasjon enn ingen – selv om det ikke er en god informasjon.

Domenico Erdmann som behandlet altertavlen i 1922 skriver vanligvis rapporter, men for Norddal-altertavlen har vi funnet veldig lite etter ham. Det han har skrevet av innberetninger om altertavlen er i tillegg vanskelig å forstå, fordi det er usikkert om han beskriver altertavlen etter at han behandlet den, eller slik den så ut før han gjorde noe.

Vi har i dag uansett den informasjonen som gjenstanden gir oss. Vanligvis er det lett å finne bittesmå områder penselen eller kniven ikke har nådd, men her syntes det som om Erdmann hadde gjort en utrolig nøyaktig jobb da han malte opp alterskapet og omrammingen i 1922.

Da NIKU-konservatorene tok ut Johannes – og Mariaskulpturen av skapet, så vi at Erdmann hadde spart ut en del av Maria sin kappe. Dette må ha han ha gjort helt bevisst ettersom begge skulpturene hadde vært tatt ut av skapet da de ble malt opp.

Slike uovermalte områder er utrolig nyttige i arbeidet med å undersøke og kartlegge den maletekniske oppbygningen og endringshistorikken til alterskapet og ramma.